I Norge ble personbilen et vanlig syn mellom 1950 og 1970. I begynnelsen var biler forbehold de mer velstående, men nå ble det mer allemannseie. Med bilen endret også nordmenns reisevaner seg, da det ble mye enklere å forflytte seg rundt. På 70-tallet var den mer allemannseie, og man så også at det kunne være et stressmoment, samtidig som at man merket hvilken innvirkning det hadde på miljøet.

Bilen blir ofte omtalt som “en nødvendig onde”. Men for mange er det like viktig med bilmerke som det er at skoene har påtrykt logoen til converse eller at mobiltelefonen er av nyeste modell. Vi skal se litt på tiden da bil ble allemannseie i Norge.

Rasjonering på biler

Før andre verdenskrig var det ca en bil per 50 innbygger i Norge. Til sammenligning hadde Sverige ca én bil per 25 innbygger. Dette tallet holdt seg gjennom 50-tallet, men 20 år senere hadde dobbelt så mange skaffet seg bil. I etterkrigstiden dominerte mangelen på dollar, og siden hoveddelen av bilimporten kom fra USA, førte det til en rasjonering på biler. For å skaffe seg bil måtte man innhente spesialtillatelse. Det var ikke enkelt å få dette, og det måtte tungtveiende grunner til for at en person skulle få lov til å kjøpe bil. Kun de med et spesielt behov fikk innvilget søknaden sin, som for eksempel handelsreisende og leger.

Denne ordningen ble praktisert frem til andre halvår av 1960. I årene mellom hadde dog bilimporten fra Russland, Tsjekkoslovakia og Sverige ført til at restriksjonene ble litt mindre rigide, slik, og resultatet av det var at antall biler tredoblet seg i løpet av 50-tallet.

Bilen forandret verden

Med bilens stadig økende innflytelse skjedde det mange samfunnsendringer. Både i Norge og resten av verden måtte myndighetene legge til rette for disse fremkomstmidlene, og det ble en eksplosjon innen veiutbyggingen. Det måtte tilrettelegges for nye måter å reise på.

Så tidlig som i 1952 var bilen et like mye brukt transportmiddel som jernbanen, og i 1970 var andelen reisende med NSB mer enn halvert fra 1946. Økningen i biltransport hadde derimot skutt i taket. Svimlende 1600 % flere reisende brukte nå bilen.

De negative sidene

Dessverre var det ikke bare lyse sider ved bilenes inntog i folks hverdag. Man så snart at antallet bilulykker var dyster lesing. I Norge ble mer enn 60 personer ble enten skadet eller drept bare i 1960. 11 år senere kom toppunktet, da dette tallet var fordoblet. Som en følge av dette kom kravet om sikkerhetsbelte i forsetene på alle nyregistrerte biler. Likevel ble det ikke påbudt å bruke sikkerhetsbelte for fører og passasjer i forsetet før 1975. Og vi måtte vente enda 14 år før det, i 1989, ble lovbestemt at også barn skulle sikres i bil.

I tillegg ble forurensningen et stort problem. Veiutbyggingen klarte ikke å holde samme tempo som den markante økningen i bilparken. På slutten av 60-tallet begynte man å virkelig merke ringvirkningene, ved at rushtidskøer ble en del av hverdagen.